Emma Hjorths Hjem var en institusjon for psykisk utviklingshemmede på Tokerud. Den var i drift fra 1903 til 1996. Bygningene i Emma Hjorths vei 50 og 52 og 58 står fortsatt. Se bildene ovenfor.
Emma Alethe Andreasdatter Lippestad, senere Hjorth, (1858–1921) ble født på Søndre Leppistad gård i Hobøl kommune. Hun tok høyere lærerinneprøve i 1879 i Kristiania og var den første i Norge som startet et hjem for de "dannelsesudyktige", de utviklingshemmede.
I 1898 startet Emma Hjorth et hjem for åndssvake med to elever på Sjøvollen i Asker. Dette var Norges første institusjon for psykisk utviklingshemmede. I 1900 flyttet pleiehjemmet til Solvang nær Asker sentrum, hvor klienttallet økte til 34.
Emma Hjorth kjøpte Tokerud i 1903 og flyttet institusjonen dit. Tokerud var da en del av konkursboet Tokerud Sanatorium. Hjemmet fikk navnet Fru Hjorths Pleie- og arbeidshjem. Driften ble dekket av kurprisen som ble betalt av familiene eller av fattigvesenet.
På tunet var det to hovedbygninger i sveitserstil, stabbur, drengestue, og en stor uthusbygning.
I 1910 kunne hjemmet ta imot 100 brukere.
Sveitserstilen har sitt utspring i romantikken og samtidens interesse for det ekte og naturlige. Den kom til Norge gjennom norske arkitekter som hadde studert ved tyske universiteter, og spredte seg raskt til de delene av landet som fikk jernbane med stasjonsbygninger i den nye stilen.
Emma Hjorth mente fra starten av at omsorgen for psykisk utviklingshemmede var en statlig oppgave, og i 1915 forærte hun institusjonen til staten. Pleiehjemmet besto da av 17 bygninger, 200 dekar (mål) dyrket mark, tre store haver og ca. 500 dekar skog og beitemark.
For Emma Hjorth var målgruppen de "dannelsesudyktige", de som ikke kunne komme inn ved åndssvakeskolene. Beboergruppen på Emma Hjorths Hjem var alltid sammensatt og lite homogen.
Fra Emma Hjorth startet sitt pleiehjem og frem til 1947 var det vanlig med sovesaler. Mot slutten av 1960-tallet ble det færre senger på salene, og alle fikk sitt eget garderobeskap. I en årsrapport beskriver Emma Hjorth sitt pleiereglement: "Det er personalets plikt å paase at hvert barn får fuldt ut tilstrækkelig mat servert på en appetitelig maate, samt at skjære op for og hjælpe dem, som ikke kan spise alene. Likeledes er det forbudt å tildele barna nogen som helst straf." Og videre: "Barnene må aldrig være uten tilsyn." Og "det er personalets plikt og iagtta og studere hvert barns eiendommeligheter og deretter at avpasse lek og beskjæftigelse. I det hele tatt må personalets første og siste tanke være at stelle godt med og hygge for barnene, saaledes at deres tilværelse kan bli saa lys som mulig." Det fortelles om turer, små selskaper, sangleker og 17. mai- og julefeiring. Emma Hjorth hadde skaffet hjemmet en grammofon som ble brukt i behandlingssammenheng. Det var imidlertid alltid for få pleiere.
Etter andre verdenskrig (1940–1945) innlemmet Bærum kommune Grini i virksomheten.
Med sykehusloven av 1969 ble omsorgen for psykisk utviklingshemmede lagt til fylkene, og med HVPU-reformen av 1988 ble det vedtatt at ansvaret skulle overføres til kommunene. Dette ble iverksatt i 1994 i Bærum, og institusjonen Emma Hjorths Hjem ble lagt ned i 1996. 40–50 av beboerne fikk imidlertid lov til å bo igjen på området. Det ble bygget 200 leiligheter med livsløpsstandard på området, og ikkepsykisk utviklingshemmede innflyttere skulle fungere side om side med de beboerne som ble værende. Man kalte det en omvendt integrering.
Ved nedleggelsen var Emma Hjorths Hjem landets eldste institusjon for psykisk utviklingshemmede. Emma Hjorthområdet var i 202 et boligområde hvor funksjonshemmede var godt representert, og hvor det var flere felles arenaer hvor funksjonsfriske og funksjonshemmede møttes. Det er etablert en barneskole, Emma Hjorth skole, på området.
For å ta vare på historien, ble Emma Hjorth Museum opprettet 1998. Det ligger i den gamle drengestuen på Tokerud.
J. A Lippestads vei er oppkalt etter Johan Anton Lippestad som var bror av Emma Hjorth. Han var en foregangsmann innen omsorgen for evnesvake og ga et stort legat til friplasser ved Emma Hjorths Hjem.
Dissimilis
Dissimilis er en kulturorganisasjon for mennesker med utviklingshemming. Dissimilis har i over 30 år jobbet aktivt for at mennesker med utviklingshemming skal ha en plass som likestilte utøvere og mennesker i det kulturelle landskap og i samfunnet. Organisasjonen er delt inn i Dissimilis kultur- og Kompetansesenter og Dissimilis Norge. I Norge har organisasjonen om lag 700 medlemmer fordelt på 85 grupper. I tillegg har forbundet grupper i andre land som Sverige, Spania, Cuba, Den dominikanske republikk og Russland. Dette er Dissimilis Utland.
Dissimilis ble startet som et musikalsk ensemble i 1985 etter initiativ fra Kai Zahl. Arne Furuseth utviklet et fargekodesystem som erstatning for noter i 1978. For at utviklingshemmede skulle få mulighet til å spille i band, overførte i 1982 Kai Zahl fargekodesystemet fra lerret til lyspærer. Dette resulterte i det som fikk navnet Blostoppbandet.
Navnet Dissimilis kommer av latin, og betyr annerledes. Dissimilis er opptatt av at de som i dagens samfunn blir sett på som annerledes, også skal ha et tilbud.
I det gamle Sykehjemmet (se bilder ovenfor) holder Dissimilis kultur- og kompetansesenter til. De får et tilrettelagt kulturtilbud innen musikk, dans og teater.
Dissimilis har fått en rekke utmerkelser og priser.
Fjermeros, Halvor. (1988). Om hundre år er allting glemt? Bærum kommune/Emma Hjorth museum
Bærum kommune − månedens kulturminne
Emma Hjorths Hjem. Dissimilis
Dampkjøkken ved Emma Hjort, beregnet for et belegg på ca. 100 personer.
Bildet er tatt i 1910. Kilde: digitaltmuseum.no
